Eanasohka – Jordslekt

av Sigbjørn Skåden

Øvre Ringstad gård ligger i Skiptvet kommune i indre Østfold. Selve gårdseiendommen er det vi på samisk gjerne vil kalle en njunni, en avsmalnende landskapsrygg som luter seg nedover fra et høydedrag. Øverste del av eiendommen bakom husene er en skogbevokst liten bergkolle. Skogen øverst på bergkollen er primært furu, på høyeste punkt stikker knastene opp og skaper et lite platå hvor man gjennom barskogen ser ned mot spiret på Skiptvet kirke og videre innover flatene mot Glomma. På den andre sida, nedenfor husene langsetter engrendene, tar osp og andre løvtrær over for furua. Enga som strekker seg nedover fra gårdstunet luter seg gradvis, før de bratner og smalner av nederst. Rundt gården løper djupe furer i landskapet, bekkefar som er vannførende i smeltetida og andre vannrike perioder. Søssa og Geir Tore kaller gården ei øy. På grunn av ravinene som ringer inn eiendommen framstår den øyaktig, men i en historisk kontekst er øybenevnelsen også mer bokstavelig, siden havnivået i Østfold var cirka 200 meter høyere ved slutten av siste istid enn det er i dag. En gang i tiden var gårdseiendommen ei øy som sakte vokste opp av havet inntil den er det den er i dag; en njunni, ei nese, i indre Østfold.

Slåttonna på Øvre Ringstad er hesjing, vinterfôr til de fire hestene på gården. Alt arbeidet gjøres for hånd, bortsett fra at det blir slått med motorisert slåmaskin. Riktignok en liten, hånddrevet en. Ellers er spett, slegge, river og høygafler eneste redskaper som brukes når vi reiser hesjer, trekker streng, raker i hop, bærer gras og henger det på hesjestrengene. I tillegg til Søssa, Geir Tore og meg er Erik med på slåttonna disse dagene, en ung gutt fra Leipzig som bor på gården disse sommermånedene og som Søssa og Geir Tore har kommet i kontakt med gjennom en frivilligtjeneste for ungdom. Erik lærer seg norsk, jobber for kost og losji og har i løpet av kort tid etablert noe som framstår som en familierelasjon med Søssa og Geir Tore, man kan få følelsen av at han er en nevø.

Så lå vi der på slåttemarka alle sammen og spiste og drakk kaffe og saft, snakket sammen, kanskje tok noen en dupp eller kanskje ble vi ungene utålmodige og begynte å løpe rundt og lage krypeganger under høyet i hesjene.

På tur til Øvre Ringstad har jeg prøvd å visualisere hesjinga, huske hvordan man gjør det. Jeg vokste opp i ei samisk småbrukerbygd i Ofoten og i min barndom på 80-tallet var slåttonna og poteten de årlige krafttakene som samlet storfamilien til felles dont på gården til besteforeldrene mine. Det ene flyfotoet over gården som henger i gårdshuset til besteforeldrene mine ble tatt under slåttonna. Bildet må være fra første halvdel av 80-tallet, siden bestefar fortsatt lever. På bildet sitter bestefar på den gamle Ford Dextaen sin, i ferd med å kjøre et lass tørrhøy inn på laen. Rundt hesjene på slåttemarka står storfamilien og ser opp mot flyet som kretser over gården, foreldrene mine, onkler og tanter, søsken og søskenbarn. På høysvansen bakpå Dextaen sitter det jevnaldra søskenbarnet mitt og jeg og peker opp mot flyet. Det var vår jobb, å trakke høyet bakpå svansen så det ble plass til mer mens de voksne lasta på, og så hjelpe bestefar med å få plassert tørrhøyet inne på laen. I matpausene kom bestemor med påsmurte rundstykker til oss. Så lå vi der på slåttemarka alle sammen og spiste og drakk kaffe og saft, snakket sammen, kanskje tok noen en dupp eller kanskje ble vi ungene utålmodige og begynte å løpe rundt og lage krypeganger under høyet i hesjene. Slik var det også da poteten skulle ned i og opp av jorda. Da hadde vi disse storfamiliedagene som samlet oss, hvor vi sto og svettet i lag tre generasjoner, hvor vi tok oss velfortjente pauser i lag, spiste og drakk i lag, var i lag om noe som var viktig og nødvendig, noe som samtidig handlet om hvem vi var, at vi var knyttet til den samme jorda og det samme arbeidet, at det var en del av ei fellesvilje som gjorde oss til det storfamiliefellesskapet vi var. Og akkurat dette laget, som selvsagt ikke ble snakka om, men som lå over slåttonna og potetonna på den tida, tenker jeg gjorde noe med måten vi var sammen på. I samtalene som oppsto under disse storfamilietakene tenker jeg det fantes rom som ikke var så tilgjengelige ellers, simpelthen fordi båndene mellom oss der og da føltes sterke og tydelige, de lå der liksom i svettedråpene som draup på jorda vi alle soknet til.

Så kom rundballepressa til bygda en eller annen gang rundt skiftet mellom 80- og 90-tallet, og det trengtes ikke lenger hender i slåttonna. Onkelen min og etterhvert søskenbarnet jeg i barndommen trakka høy med bakpå høysvansen tok slåttonna alene sittende på traktoren. Og etterhvert ble det stort sett slutt på potetsettinga også, i alle fall den store potetonna fra besteforeldrene mine si tid, som fødde storfamilien med potet mesteparten av året. Nå er både søskenbarnet og onkelen borte og drifta på den lille storindustri- og spesialiseringsuvennlige gårdsenheta er for lengst lagt ned. Jorda vi svettet på sammen i storfamilien utfyller ikke lenger noen nødvendig funksjon. Den har sluttet å samle oss.

Men det er noe annet som glipper også. Under hesjinga på familiegården fantes det ei slags omsorgsfull bevissthet som gradvis har forvitret, både hos oss og de fleste andre steder. I hesjinga luftet vi graset for best mulig tørking og bevaring av næringsstoffer før vi hang det over strengene. Vi tok ut vekster som ikke var så bra for dyra eller på andre måter forringet fôret. Både før vi slo og før høyet skulle inn fulgte vi med på værtegn og værmeldinger og lagret til slutt høyet luftig på laen slik at dyrene skulle få best mulig vinterfôr. Med rundballen er det annerledes. Her smæles alle vekster på traktorens vei inn i ballen og tettpakkes i plast av en ensomtkjørende bonde som setter føttene på jorda kun for å sette ny plastrull i pressa når den går tom. Det er på den ene sida noe naivt romantiserende over å innbille seg at denne typen mer tids- og plasskrevende arbeidsformer som hesjing er, representerer et reelt alternativ for nåtidas norske bondestand. Samfunnet har forandret seg, og kanskje har familiene i stor grad også forandret seg. Kravene som hviler på den norske bonden er helt andre i dag enn de var da bestefaren min tøffet rundt på familiegården i Dexta’en sin på 80-tallet, og sannsynligvis er det også jevnt over færre som i dag er villige til å bruke store deler av ferien på storfamiliedugnad på gården enn det var den gangen.

Allikevel må det være lov å snakke om nettopp dette, uten at det avfeies som virkelighetsfjernt svermeri. Om hva vi kan ha mistet ved industrialiseringa av jordbruket. Ofte omtales endringene jordbruket har vært igjennom som noe uunngåelig, som om samfunnet og verden går sin gang på samme vis som naturen gjør det. Det virkelig naive må imidlertid være å tro at alternativene vi har i et samfunn utelukkende finnes innenfor det eksisterende rammeverket, ikke også utenfor.

Disse tingene dyttes fram i bevisstheta mens jeg går rundt på slåttemarka på Øvre Ringstad. Jeg tenker på hvordan denne typen kollektivt kroppsarbeid skapte et rom for oss som storfamilie som vi ikke hadde ellers. I familien min har vi ikke noen stor kultur for å tromme hverandre sammen uten skjellig grunn. De siste tiårene har storfamiliemøtene derfor stort sett skjedd i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, samt en og annen runddag. Av disse er det begravelsene som ligner mest på det båndet som oppsto på slåttemarka, da møtes vi gjerne som storfamilie og vasker og ordner til på gården slik at det skal være ryddig og rent til den døde kommer hjem til gården og til slekt og venner kommer på hjemmeandakt på begravelsesdagen. Da er dynamikken lik. Vi er sammen om et arbeid som er ei nødvendighet, og i pausene og mens man står og arbeider side ved side kan det ofte oppstå et djup og en ettertanke i samtalene som vi ellers sjelden når inn til. Og kanskje oppstår det et slags mot også. Som er vanskelig å finne fram ellers.

Er hele slåttonna et performativt verk? Er hesjene skulpturelle verker?

Situasjonen på Øvre Ringstad er annerledes. Her fins selvsagt ikke de samme djuptloddende båndene mellom oss som hesjer som det gjorde i si tid på gården Lillegård i heimbygda, gården oldeforeldrene mine rydda og som brødfødde familien de neste tre generasjonene. Følsomheten overfor jorda er i høyeste grad til stede også på Øvre Ringstad, men her er det ikke en familie som arbeider for livsgrunnlaget. Hesteholdet på gården må mer regnes som en hobby. Men det åpner seg et gjenkjennelig rom også under hesjinga på Øvre Ringstad. En fellesskapsfølelse i arbeidet og ei gjensidig innforståtthet som gjerne kan oppstå i dugnadskollektiver. Spørsmål jeg gjerne vil stille, men som kan være kinkige, faller lettere ut av munnen mens arbeidet pågår. Jeg er var for nostalgisk romantisering av arbeid, jeg er var for konseptualisering av arbeid. Derfor er jeg også interessert i å vite hva det er jeg er med på, i Søssas og Geir Tores øyne. Jeg prøver å forstå om og eventuelt på hvilken måte de tenker dette, måten de lever og arbeider på gården, henger sammen med kunstpraksisen deres. Det føles jo litt som å gå rundt i en historisk reenactment. Er hele slåttonna et performativt verk? Er hesjene skulpturelle verker? Samtalene vi har syns jeg er fine. Vi lener oss på høygaflene for å tenke og småsnakker mens vi arbeider.

Livet på gården og den litt gammelmodige enkelheta i arbeidsmetodene omtales ikke som kunstverk, men vi snakker om hvordan dette livet siver inn i kunstpraksisen deres og skaper grobunn for kunstprosjekter som kanskje ikke ville vært mulig eller like naturlig å jobbe med dersom de levde gjengse kunstnerliv i en av de større byene. Gårdslivet bærer i seg ei pragmatisk kunnskapserverving om jorda. Kunnskap de behøver eller er interessert i har de gjennom årene på gården skaffet seg ved egne erfaringer, gjennom litteraturen eller ved å snakke med naboer og andre i lokalsamfunnet. De har måttet bli kjent med jorda de bor på, hvordan den responderer på ulike værtyper, hvordan den lever gjennom årstidene. Og de har måttet forme hesteholdet i tråd med hva som funker for deres type gårdsdrift, på dette stedet med deres ressurser og ønsker. Vi snakker om hvordan soltørka høy bevarer næringa bedre enn høy pressa i rundballer, vi snakker om at det under hesjinga er lettere å ha kontroll over fôret og luke ut planter dyrene tåler dårlig.

Nærhet skaper omsorg. Det er dette jeg husker hjemmefra også. Fra barndommen og ungdommen. Nærhet til jord, omsorg for jord. Selv føler jeg på at dette er noe jeg personlig gradvis mister kontakten med. Jeg har valgt det bort, slik som de fleste av oss har. Jeg har det på et vis med meg på grunn av måten jeg vaks opp, men samtidig har det også oppstått et abstraksjonsnivå over omsorgen min for jorda, et abstraksjonsnivå jeg bekymres over fordi det er symptomatisk. Det å ta inn over seg at mennesket ikke står over naturens økosystem, men er en del av det. Det har blitt svært mye sjeldnere, bare i mi levetid. Det fører til at vi i vår kollektive beslutningstaken ikke forstår og tar inn over oss naturens begrensninger, selv i ei tid da man på sett og vis kan si at strikken for hvor langt naturen kan tøyes allerede har røket. I norsk politikk i dag møtes global økologisk krise i liten grad med det eneste midlet som sannsynligvis på sikt vil kunne ha effekt: lavere forbruk. Selv om vi ser de økologiske forandringene med det blotte øye, eksempelvis den overtydelige og dødelige kombinasjonen tørke/flom som blant annet det politisk premissleverende østlandsområdet i økende grad har vært rammet av det siste tiåret, er hovedmelodien i det politiske tilsvaret ikke å ta ansvar for å senke forbruket i befolkninga. I stedet skal krisen møtes med «et grønt skifte» som skal gjøre at vi kan fortsette å øke nordmenns kjøpekraft, noe som i praksis betyr at forbruket også kan fortsette å øke. I stedet for å faktisk ta konsekvensene av katastrofen vi egentlig allerede kan se, og ta alvorlige grep for å senke strømforbruket eller bygge ned bilparken, bygger vi enorme vindmølleparker i sårbar natur og åpner gruver for å utvinne mineraler til elbiler, som riktignok forurenser mindre enn fossilbiler når de først er på veien, men som innebærer enorm miljømessig kostnad i produksjonsleddet. For å ta bare to eksempler.

Hvorfor tar vi ikke grep? Til dels tror jeg fordi vi ikke lenger har et nærblikk på natur som gjør at vi tar inn over oss hva som står på spill. At naturen rundt oss forandres på en måte som gjør den mindre og mindre livsbærende både for oss og andre livsformer på planeten føles ikke risikabelt for den gjengse norske statsborger. I alle fall ikke risikabelt nok til at vi er villige til å endre livsstilen og senke forbruket. Og det føles ikke risikabelt nok for norske politikere til at det er verdt å risikere stemmebasen ved å fremme en politikk som rokker ved nordmenns kjøpekraft.

Tilbake på Øvre Ringstad spiser vi hver kveld middag ved bålplassen ute på tunet. I mørket rundt oss hører vi remjingene til det som sannsynligvis er rådyr, men kanskje også villsvin(?), og lyden av hestene som løper. Vi snakker om gården og hvordan de driver den. Ikke bare pragmatiske ting som økt fôrkvalitet ved hesjing eller at drift i denne skalaen gjør det mer økonomisk å hesje enn å drive mer nåtidig drift med rundballepressing og alt det krever av utstyr. Vi snakker også om livskvalitet, gleden det gir å gjøre denne typen arbeid med hendene og kroppen, å trekke hesjestreng, å bære gras med høygaflene, å fylle hesjegulvene. Det å føle på denne nærheta til landskapet, til stedet og til jorda, å føle mestringa i å forstå den bedre og leve bedre sammen med den. Dette sier ikke Søssa og Geir Tore direkte, det er det jeg som tenker, men jeg føler at det ligger under. At det ligger i dem ei nesten barnlig stolthet i det å mestre jorda, mestre dyreholdet, noe jeg også kjenner igjen i meg selv. Og vi snakker om estetikk, om hvor vakre hesjene er der de står i kveldssola etter endt arbeidsdag. Det er noe nostalgisk-romantiserende over det, men noe sant også, at hesjene snakker med landskapet på en annen måte enn rundballene gjør. Og at nærhet til jorda gjør at man i større grad føler at noe står på spill når den trues.

Samtalene med Søssa og Geir Tore på Øvre Ringstad får meg til å reflektere over hvor et kunstnerskap henter krafta si fra, og også hvor risikoen i et kunstnerskap ligger. Følelsen av risiko, av at noe står på spill, i et kunstnerskap er mangefasettert, men man kan si den også grunnleggende består i hva en føler omsorg for, hva som berører en hver dag og hva en er redd for å miste. Om risikofaktoren eksempelvis handler mer om egen kredibilitet og det offentlige ordskiftet eller mer om familie og nærmiljø vil variere fra kunstner til kunstner, men i risikosonen ligger ei ømfintlighet og inderlighet som gjør at krafta i et kunstnerskap konsoliderer seg omkring den. Den kommer fra stedet hvor vi legger livene våre.

I sommer da vi var hjemme i Sør-Troms fortalte svigerforeldrene mine om de lange molteturene de nettopp hadde kommet hjem fra, og sa flyktig i samme åndedrag at de nok er den siste generasjonen som gjør det i deres familie, høster bær på myrene der besteforeldrene til kona mi vokste opp. At deres barn og barnebarn ikke kom til å prioritere å reise den lange veien fra byene hvor de er bosatt for å holde høstingstradisjonene i beste- og oldeforeldrenes kulturlandskap i hevd. Stadig færre nordmenn bor i tilknytning til en kulturlandskapsarv og færre og færre blir vi for hver generasjon som går. Følelsen av at noe står på spill om molta råtner på myrene eller om stiene som gir tilgang til landskapet gror igjen angår stadig færre av oss. Det blir for langt borte for oss. For abstrakt.

Den dagen jeg skal dra fra Øvre Ringstad er det meldt tordenvær. Vi må få alt graset som er slått dagen før opp fra bakken, helst før regnet kommer så vi slipper å stå og hesje i tordenbyger. Vi jobber på spreng på formiddagen og er stort sett ferdige da de første regndråpene faller. Da vi sitter i bilen på vei til Oslo drønner lynnedslagene jamnt over det rullende østfoldlandskapet. Graset er på hesjene. Klart til høyonn etter neste værskifte.